Norge trenger økt kompetanse innen robot- og maskinsikkerhet
Tekst: James Fox, lærer i Automatisering og Robotikk, Kuben Videregående skole
Jeg er oppriktig bekymret over tilnærmingen fra norske myndigheter med tanke på ivaretakelse av personsikkerheten i møte med dagens industri- og samarbeidsroboter samt neste generasjon roboter som er på vei inn i nye områder av samfunnet.
Vi står sannsynligvis ovenfor et inntog av fysiske roboter som i relativ nær fremtid vil bli en stor del av samfunnet vårt. Du har allerede kanskje erfaring med starten av denne robot-bølgen som er i ferd med å skylle over oss, i form av en av de mange robotiserte støvsugerne eller gressklipperne som surrer i og rundt mange norske hjem. Majoriteten av neste generasjon roboter vil sannsynligvis bli større enn dagens robotstøvsugere, og bestå av en eller flere armer som kanskje i tillegg er mobile. Robotene vil kunne utføre ulike og mer generelle arbeidsoppdrag, og ikke spesialisere seg til å kun støvsuge eller klippe gress.
Robotsikkerhet
I løpet av de siste ti årene har det skjedd en liten revolusjon innen sikkerhet med robotarmer som kan stå og jobbe med mennesker. De blir referert til som samarbeidsroboter, «collaborative robots» eller «Cobots» på engelsk. Disse relativt små armene kan typisk løfte objekter på mellom en til 15 kilo avhengig av modell, og er på størrelse med en menneskearm. De er i stor grad utviklet med erfaring og basis fra industrielle robotarmer.
Robotsikkerhet er tverrfaglig og henger sammen med mekanisk-, elektrisk- og programmerbar sikkerhet. Når en robotarm plukker opp og flytter på ting, kan det oppstå utfordringer rundt personsikkerhet i form av fare for mekaniske skader som for eksempel å kunne komme i klem. I tillegg er det viktig med god elektrisk sikkerhet gjennom batteri- og energitilførsel av robotene samt personvernutfordringer med informasjonsteknologi og bruk av sensorsystemer som for eksempel kamerateknologi og lagring av data.
Bred erfaring
I Norge har vi hatt bred erfaring med industrielle robotarmer siden 80-tallet. De færreste av oss har opplevd en typisk industrirobot i virkeligheten og kjent gulvet vibrere når de flytter på mange hundre kilo i høy hastighet.
Jeg vil påstå at alle som opplever noe slikt instinktivt vil forstå at det er fare forbundet å komme i arbeidsområdet til roboten og at behovet for sikkerhetsgjerder med tilhørende sikre overvåknings- og styresystemer er en absolutt nødvendighet.
Industrirobotene har gjennom årene utviklet seg til å kunne jobbe tettere mot fabrikkarbeideren i utviklingen av mer sofistikerte sikkerhetsløsninger og mer effektiv produksjon. Etterslep i lovgivningen og generell mangel på robotkompetanse hos offentlige styresmakter over lang tid har ført til negative ringvirkninger.
Kombinasjonen av et uoversiktlig lovverk (eksempelvis maskindirektivet) som henviser til en liten jungel av standarder som er relativt kostbart å kjøpe, har gitt konkurransevridende fordeler til de mer useriøse (eller uvitende) robotleverandørene som nedprioriterer sikkerhet. Nedprioriteringen av robot- og maskinsikkerhet oppleves fortsatt gjeldende i dag, og er en stor utfordring for mange deler av norsk industri og produksjon.
Manglende praksis i skolen
Vi nikker sannsynligvis gjenkjennende i påstanden om at de færreste av oss leser gjennom bruksanvisningen som følger med produkter vi anskaffer oss. Når robotene kommer inn i nye områder, mener jeg at det vil være fundamentalt viktig at vi har en intuitiv formening om hva som er mekanisk farlig eller trygt, sett fra et praktisk «håndverktøyperspektiv».
Det er viktig at allmennutdanningen i befolkningen er høy nok til å forstå hva som er praktisk farlig eller trygt uten behov for å ta et kurs. Utdanningssystemet i grunnskoleopplæringen i Norge har definert hva grunnleggende ferdigheter er, og er knyttet til lesing, skriving, muntlige- og digitale ferdigheter og regning.
Jeg er spesielt glad for at programmering og digitale ferdigheter endelig er blitt løftet frem de senere årene, men samtidig er ungdommen i dag frarøvet for muligheten til å utvikle sine praktiske ferdigheter som er en viktig del av den mekaniske forståelsen av robotsikkerhet og fremtidens teknologiutvikling.
Hvor har det blitt av alle sløydsalene i grunnskolen? De tekniske fagene på den videregående skolen er under sterkt press, hvor verkstedplass forsvinner til fordel for klasserom som kun egner seg til teoriundervisning. Dette gjelder især yrkesfagutdanninger som er spesifikt rettet mot robotsystemer som automatiseringsfaget. På høyskole- og universitetsnivå er fagene som er relatert til robotteknologi ofte for teoretiske og mangler nok praksis til at studentene er i stand til å løse sikkerhetsutfordringer knyttet til roboter.
PS: Møt James Fox under NFEA-konferansen RobotForum i Molde 22. – 23. september der han skal holde foredrag om nettopp Robot Safety
– Når robotene kommer inn i nye områder, mener jeg at det vil være fundamentalt viktig at vi har en intuitiv formening om hva som er mekanisk farlig eller trygt, sett fra et praktisk «håndverktøyperspektiv», sier James Fox.
